Vi syns dette er veldig trist, men med så få påmeldinger har vi ikke sett noen annen løsning.

Vi sitter igjen med et lager av kalendere som vi dessverre ikke har klart å få solgt. Vi ønsker å få inn mest mulig penger til prosjektene i Aserbajdsjan og ser derfor ikke noe poeng i å sitte på et lager av kalendere. Vi har derfor satt ned prisen og selger ut de resterende kalenderne til latterlige kr 50,- per stykk (ekskl. porto)

Vi har nå fått inn nok til å dekke utgiftene for trykking osv. så alt vi får inn fra nå går uavkortet til prosjektene i Aserbajdsjan som NHE og Viator Microcredit driver.

Send oss din bestilling i dag!

Faksimile av forsiden på Manat kalenderen 2012 – «Folk i Aserbajdsjan»

Etter fjorårets suksess med Manat-kalender valgte vi å gjenta suksessen og har laget en ny kalender for 2012. Som i fjor går inntektene fra kalenderen til prosjektene i Aserbajdsjan. I fjor bidro kalenderen med over 40 000,- til prosjektene og vi satser på å slå dette i år.

Denne gangen har vi valgt «Folk i Aserbajdsjan» som tema og navn på kalenderen. Vi har fått inn mange flotte bilder av personer som vi synes representerer Aserbajdsjan på en god måte. Bildene er også av en slik kvalitet at de vil gjøre seg godt på veggen. Vi ser veldig frem til at den ferdige kalenderen foreligger fra trykkeriet og vi tror veldig mange vil kunne ha stor glede av den.

Vi har valgt å kutte prisen og i år koster kalenderen derfor bare 139,- (+ porto). Vi håper dette kan gjøre at enda flere av dere kan tenke dere å kjøpe den og kanskje også gi den bort.

Bestill den nå i god tid før nyttår

Dersom du skal på en julemesse, eller andre steder hvor du tror det hadde vært morsomt å selge kalenderen kan du gjerne ta kontakt med oss på post@manat.no eller via «kontakt oss» her på manat.no. Da kan vi sende dere flere eksemplarer (det er også mulig å få avtale om retur dersom det er ønskelig).

Mange av disse barna er foreldreløse, mens andre kommer fra familier med lav inntekt. Tilbudet inkluderte tannpleietrening og alle fikk en gaveeske med utstyr for dental hygiene fra Colgate Palmolive. Dette vil hjelpe barna med å ta vare på tennene ordentlig i fremtiden.

NHE samarbeider med Operation Mercy og Caspian Compassion Project i forbindelse med dette initiativet, og den andre runden av behandlinger vil begynne i oktober.

- Denne gruppen av barn har en rekke tannproblemer. Vi vil ikke være i stand til å fullføre alle behandlinger denne høsten, men vi håper å kunne fullføre behandlingene innen ett eller to år, sier NHEs program manager Javid Akhundov.

Illustrasjonsfoto

Tre av gruppene med honning-produsenter i NHEs ”Bee Farming” prosjekt ble nylig tildelt førsteplassen for deres honning produkter i en konkurranse som tiltrakk seg 500 deltakere. Bøndene mottok dette merket av fortreffelighet fra Landbruksdepartementet i Aserbajdsjan. Konkurransen ble avholdt i Baku på en to ukers honningmesse.

 - NHE er en stor støtte for oss, og de har lært oss hvordan man skal arbeide sammen, hvordan løse problemer og vi er spesielt takknemlig for prosjektleder Huseyn Idrisov kontinuerlige støtte. Han oppfordrer oss alltid til å fortsette produksjonen, og ikke gi opp, sier Bedhreddin , gruppeleder for ett av vinnerlagene. Bedhreddin har jobbet med birøkting siden 1986.

Vinnerlagene er fra Qax regionen. ”Bee Farming” prosjektet er en del av NHEs landbruksprogram.

Lærer Venera Antonova underviser

I landsbyen Nich i Aserbajdsjan lærer endelig barna å lese og skrive sitt eget morsmål. Med støtte fra Norwegian Humanitarian Enterprise (NHE) har den kristne minoritetsgruppa udi-folket fått eget alfabet og skolebøker. 

2. klasse på skole fem i landsbyen Nich har udi-time. Udi er språket til udi-folket. Klasserommet er ganske slitt, men de 13 elevene er pent kledd, og ABC-bøkene bærer preg av å være nye. I ett skoleår har andreklassinger i Nich lært morsmålet udi. Med støtte fra den norske ambassaden og Normisjon ble en ny ABC-bok på udi med latinske bokstaver trykket i fjor sommer. Den har vært i bruk ett skoleår nå, og for 2.-klassingene på udi-skolene i Nich har de nye ABC-bøkene betydd mye.

ABC-boka
Venera Antonova er opprinnelig utdannet engelsklærer, og var tidligere den eneste engelsklæreren i landsbyen. Hun arbeider fremdeles som engelsklærer, men nå er hennes hjertesak morsmålsopplæring. Da hun begynte å arbeide som bibeloversetter i 2003 fikk hun hjerte for opplæringen av barna i Nich. Hun fikk kursing i utarbeiding av lese- og skriveopplæringsmateriell i USA, og i dag er hun leder for lese- og skriveopplæringsprosjektet ”Udi Literacy Project”. Sammen med noen andre lærere og ulike rådgivere har hun satt sammen ABC-boka de bruker i klassen, og nå arbeider de med en oppfølgerbok for 3. klasse som de håper å få i trykken i løpet av sommeren, så blant annet denne klassen kan ta den i bruk fra høsten av.

Forberede for framtida
Antonova brenner for det hun jobber med. Det som foregår i klasserommene er viktig for hele udi-folkeslaget. «Vi må forberede barna for framtida deres, og morsmålsopplæringen er en viktig del».

Vil du være med å hjelpe så de får trykket læreboken for 3. klasse som de trenger sårt?
Sett inn penger på konto 9722 42 82269, adresse: Manat, c/o Bjørnar Holmedahl, Thorvald Meyers gate 5, 0555 OSLO

Fakta om Udi-folket
Udi-folket er en av Aserbajdsjans minoritets- og urbefolkningsgrupper. De er også Aserbajdsjans eneste innfødte kristne folkegruppe. Udiene teller i dag cirka 7000 personer på verdensbasis, hvorav cirka 4000 bor i Aserbajdsjan, de fleste av dem i landsbyen Nich i Gabala region.

]]> http://www.manat.no/laerer-sitt-eget-sprak-%e2%80%93-men-trenger-hjelp-til-laerebok/feed/ 0 http://www.manat.no/vi-trenger-bilder-til-ny-kalender/ http://www.manat.no/vi-trenger-bilder-til-ny-kalender/#comments Wed, 29 Jun 2011 12:23:44 +0000 Bjørnar Holmedahl http://www.manat.no/?p=491 Siden årets kalender ble en så stor suksess ønsker vi å gjenta prosjektet også neste år. Denne gangen ønsker vi imidlertid å endre temaet for kalenderen fra «På veiene i kaukasus» til «mennesker i aserbajdsjan». Vi håper dere som har vært ute på besøk eller som har jobbet/jobber der har noen bilder av mennesker som dere tror ville vært fine å ha på veggen.

Dersom vi ender opp med å bruke ditt bilde vil du selvfølgelig få ditt navn på trykk i kalenderen, og i tillegg vil du få et gratis eksemplar av kalenderen så snart den foreligger fra trykken.

For å slippe problemer med størrelsebegrensninger på mail har vi valgt å sette opp et bildegalleri hvor du kan laste opp bilder: http://www.manat.no/bilder/upload.php?album=1. Fint om dere registrerer dere som bruker samtidig så vi ser hvem som har lagt opp hvilke bilder.

Evt. kan dere også sende oss bilder på mail til post@manat.no.

Håper på mange gode bilder fra dere!!

 

Tekst: Signe-Lisa fevang, Foto: Lillian Ottersen

Den gode gjestfriheten og de åpne armene vi blir møtt med er noe av det jeg sitter igjen med etter hvert møte med Aserbajdsjan. Menneskene her elsker å ha gjester, gjerne 23 nordmenn på frokost i stua, kl åtte en vanlig hverdag! De dekker de fineste langbord og setter fram det beste de har. Dette er noe som har satt spor hos oss som var med på turen.

Vi var 23 nordmenn på en ni dagers tur i Ildens Rike i påsken, for å se på NHEs (Norwegian Humanitarian Enterprise) arbeid i landet. Det er inspirerende å møte mange av medarbeiderne, både aserbajdsjanere og nordmenn, og å få høre om alt som gjøres og alle mennesker som blir berørt. Det slo meg stadig hvor mange entusiastiske og fantastiske folk som er engasjert i NHEs ulike prosjekter. Hvordan har de fått tak i alle disse menneskene, tenkte jeg flere ganger.

Noe av det som gjorde mest inntrykk var nok besøket på barnehjemmet i Merdekan, utafor Baku. Det er sterkt når barna vi møter på barnehjemmet vil bli løftet opp og holdt, og klamrer seg til oss når vi må gå videre.

Her har NHE vært engasjert i årevis, og direktøren på barnehjemmet uttrykte sin takknemlighet for samarbeidet med NHE og for NHE-teamet som kommer til barnehjemmet tre ganger i uka. Teamet består stort sett av aserbajdsjanere, og ledes av finske Anne Gröhn, som jobber for NHE i Aserbajdsjan. Når de kommer har de blant annet med seg frukt og yoghurt, for mange av barna er veldig tynne og får ikke nok næringsrik mat. Teamet tar noen av barna med seg inn på aktivitetsrommene, hvor de får leke og utfolde seg og bevege på forknytte armer og bein.

Vi reiste mye rundt, og overalt blir vi mottatt som venner. Udiene i Nich, denne lille folkegruppa som har hatt en kristen identitet siden den første kristne tid, minner oss på at vi nordmenn er etterkommere etter folk fra Aserbajdsjan-området som vandret nordover langs vannveiene, og dette binder oss sammen. Vi kan kjenne på et fellesskap på tvers av kultur og språk når vi er sammen i den restaurerte kirken deres og synger og leser i Bibelen på udi og norsk.

Slektskapet blir vi også minnet på når vi kommer opp i den sjarmerende, lille fjellandsbyen Kish, like utafor Sheki. Her finner vi ”Tur Heyerdal” foreviget i stein. Det var han som kom med teorien om nordmenn som stammer fra aserbajdsjanere, i det han så en sammenheng blant annet mellom Udin-folket og den norrøne guden Odin, og like helleristninger i Norge og Gubustan (utafor Baku i Aserbajdsjan). Vi får også møte ”kvinnen i Kish”, som i likhet med kvinner langt bakover i sin slekt har tatt vare på nøkkelen til den mange hundre år gamle albanske kirken i landsbyen. Hennes svigerdatter serverer oss den nydeligste aserbajdsjanske lunsj og viser oss kirken, som nå er et museum.

Det historiske hotellet Karavan Saray i Sheki – stoppested for karavanene langs Silkeveien – bringer fram tanker om en svunnen tid. I likhet med 23 trøtte nordmenn i 2011 fant også den gang mennesker sin etterlengtede hvile her, sammen med dyrene. Kanskje var de like heldige som oss og fikk lytte til toner fra tradisjonell, lokal sang og musikk, med det aserbajdsjanske instrumentet tar, sammen med fiolin og en slags tromme. I Sheki får vi også besøke Håpets Hus – er det ikke et flott navn? – hvor barn og ungdommer fra barnehjem og vanskeligstilte familier får mulighet til å lære seg teppeknyting, sløyd, engelsk eller data, for å kunne ha en framtid når de blir voksne.

Det var flott å få møte mange mennesker som har fått et bedre liv etter støtte fra NHE eller Viator Mikrokreditt: noen har fått låne penger til å starte et brødbakeri, et lite møbelverksted, eller en butikk. Andre viste fornøyd fram drivhuset sitt som bugnet av agurker, eller fiskedammen som var full av fisk.

Turen vår fikk en flott avslutning med lunsj ute i det fri, ved ”det brennende fjellet”. Her er det ild som aldri slukker; det er jo Ildens Rike vi har vært i! Det er særlig et par ting vi husker på fra denne turen; møtene med barna på barnehjemmet, hvor vi fikk se og høre historier om håpløshet som snus til håp. Og det å få komme inn i hjemmene til mennesker i Aserbajdsjan og dele mat og liv med hverandre. Dette er ikke vanlige turister forunt.

Takk for alle gode opplevelser og møter

Rafik med Lukasevangeliet

Endelig er Lukasevangeliet på udispråket kommet. Dette er den tredje bibeldelen i trykt utgave. Kirken er i jevnlig bruk, dåpsbassenget står klart. Men enda strever dette lille kirkesamfunnet med å finne sin identitet.

Tekst og foto: Terje Holmedahl

Siste søndag i april feiret udiene påske. Både kirken og kirkebakken var full av folk. Med forskjellige donasjoner gjør de stadig utbedringer på kirken. Menighetshuset er utvidet og nå er dåpsbassenget klart med et enkelt tak over. Likevel, det er noe som mangler for at vi kan snakke om at den kaukasus-albanske kristne kirke er en vital og gudstjenestefeirende kirke. De famler for å finne sin vei med utgangspunkt i tradisjonen, men de mest toneangivende i kirken har selv så forskjellig utgangspunkt og sympatier at det er vanskelig å komme til ens forståelse.

Interiøret i kirken

Katedralen er tatt i bruk

Med stor begeistring forteller våre venner om en av de andre kirkene i landsbyen, en stor ”katedral” som vitner om gammel storhet. Den har stått der som et tomt skall i nærmere hundre år.  Nå har ”menigheten” ryddet og gjort rent den kirken, inspirert av Kochari-kirken, som NHE var med og restaurerte for 5 – 6 år siden. De vil bruke den, om ikke annet til å tenne lys og be når det er søndag.

Leser og skriver udi

Nå leser de udi på i alle fall noen av skolene. Bøkene for 1. og 2. klasse er trykt og i bruk. 3. klasse må foreløpig nøye seg med fotokopier, men det er håp om å skaffe penger til trykking av den boka snart også. Språket som bare har vært i muntlig bruk i flere generasjoner har fått en ny renessanse.

Store forandringer

NHE har vært i Aserbajdsjan i femten år. I denne tida har organisasjonen bidratt til store forandringer for udi-folket. De har ikke lyktes med å skape arbeidsplasser, men udiene har hentet styrke fra de norske til å gjenreise språket sitt, hente fram stolthet over kulturen sin og til å bevisstgjøres hva det er å være et kristent folk og et kristent menneske. De har hatt besøk av Thor Heyerdahl og et utall ambassadør-besøk. De er blitt satt på dagsorden på en måte som gjør at faren for å bli fullstendig utradert som minoritetsfolk er vesentlig redusert.
Nå må vi ikke svikte dem!

Sergey Antonov ved dåpsbassenget

Pervin (i brun genser foran) med sin stemor (i gul kjole), faren (bak til venstre) og resten av familien

Pervin var en snill og litt forsakt gutt på barnehjemmet på Merdekan. Nå var han blitt godt over tjue år, til tross for at de vanligvis sendes ut når de er atten. Ingen ønsket at han skulle sendes til ett av disse grusomme stedene voksne gutter ofte havner. Til det var den sympatiske gutten altfor ressursrik.

Tekst: Terje Holmedahl – foto: Anne Grøhn

Helt siden 2005 har NHE (Norwegian Humanitarian Enterprise) jobbet for å få gjenforent barnehjemsbarna med familiene sine. Det har vært en langsommelig prosess. De siste årene har Menzar Ismayilova jobbet i ”gate keeping-prosjektet” for å arbeide med å forberede barna og familiene på forhånd og å følge dem opp etterpå.

Den siste tida har også Barnehjemsdirektøren kommet skikkelig på banen. I et ”Tore på sporet”-aktig program fikk hun Pervin til å stille seg fram og etterlyse familien sin. Faren hadde riktignok vært innom og hilst på en gang i året eller så, men nå fikk han et press fra naboene; ”vi så sønnen din på TV, skal du hente han hjem, eller..?”

Det ble et følelsesladet øyeblikk da faren møtte opp for å hente Pervin. To voksne mannfolk gråt i tett omfavnelse før de hentet de få eiendelene han hadde og de begge dro hjem.

Menzar sier at han fikk en meget god mottakelse. Foreldrene er skilt, men den nye kona sier at hun vil ta imot Pervin som sin egen sønn. Faren er ikke av de fattigste, så nå er gutten blitt bonde, med sitt eget åkerland, et esel, et par kalver, noen høns og kaniner.

Gutten er meget tilfreds og ringer Menzar femten ganger om dagen, mest for å forsikre seg om at heller ikke hun glemmer han. Tenk om denne flotte unge mannen skulle havnet på sinnsykehuset utenfor Baku eller på gata…

Menzar (i midten) sammen med Pervin (t.v.) og faren